Som en følge av at en stadig større andel kulturelle uttrykk nå blir produsert og bearbeidet digitalt har problemstillinger rundt opphavsrett blitt særlig aktuelt. De internasjonale reglene om vern av opphavsretten som er basis for det rettslige grunnlaget i Norge finner vi i Bernkonvensjonen fra 1886 og Verdenskonvensjonen om opphavsrett.De lege lata er hjemlet ved åndsverksloven (Lov om opphavsrett til åndsverk m.v. 1961 nr.02 åvl), som er et eksempel på at en tradisjonell lov blir gitt anvendelse på ny teknologi. Selv da den ble vedtatt var ikke tv et etablert medium, likevel anser man uten tvil at juridiske problemstillinger rundt tvkringkasting er ment å bli løst med utgangspunkt i åndsverksloven (1961). Noen spesialbestemmelser har kommet til siden 1961, da senest gjennom innlemmelse av direktiv 2001/29/EF i EØS-avtalen (2005) vedrørende harmonisering av visse sider ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet (kjent som mp3-loven). Opphavsretten er en gren innen immaterialretten, som er en definisjon på den retten som regulerer rettigheter til ikke-fysiske objekt. For en god oversikt over opphavsretten delt i to deler, les avsnitt tre til fem i huffhuff sin blogg da jeg stort sett vil konsentrere meg om lovanvendelsen ved brudd på opphavsrett innenfor digitale medier i Norge.
Skaperen av et åndsverk har opphavsrett til verket, og det betyr at han eller hun har de økonomiske og ideelle rettighetene ved utnyttelse av verket. Dette skjer innenfor visse rammer, og en opphavsmann taper kontroll ved å passere tre vernelinjer. Så lenge verket ikke er offentliggjort har en opphavsmann full kontroll over det. Når eller hvis det offentliggjøres med opphavsmannens samtykke gir han fra seg deler av kontrollen. Utgis opphavsmannens verk i eksemplarer gir han fra seg ytterligere kontroll. Men det viktigste å få med seg er at han aldri har gitt fra seg opphavsretten, men godtar en begrenset utnyttelse av verket fra offentligheten.
I kjølvannet av Høyesteretts dom i den såkalte Napster-saken fra januar 2005 har det oppstått en debatt om adgangen til å lenke til og å fremstille kopier av åndsverk som er lagt ut på internett med opphavsmannens samtykke. Det er foreløpig usikkert hva implementeringen av EØS-direktivet vil ha å si i forhold til denne dommen fra Høyesterett, da den nye paragrafen ikke har vært prøvd høyere enn på tingsrettslig nivå. Samtidig var det i Napster-dommen spesielt at den vurderte om det ved å lenke til opphavrettslig ulovlig utlagt materiale er å anse som “tilgjengeliggjøring” i åndsverkslovens (1961) forstand. Den mest kjent dommen vedrørende digitale medier og opphavsrett er den såkalt “DVD-Jon”-saken som verserte i rettsvesenet fra tingretten i 2002 til lagmannsretten i 2003. Faktum i saken var en programvare (DeCSS) påtalemyndighetene hevdet Jon Lech Johansen stod bak som gjorde det mulig å ta backup av dvd-plater ved å dekryptere kopibeskyttelsen. Han ble frikjent i begge instanser, og saken ble ikke anket til Høyesterett.
Åndsverket er det man i juridisk terminologi kaller rettens gjenstand, altså det som er vernet. Både forsettlige og uaktsomme overtredelser av åndsverkloven, er straffbare i medhold av §54 første ledd innledningen (åvl, 1961). Første dom som foreligger hvor EØS-direktivet implementert i § 53 er forsøkt avklart falt i Jæren tingrett i slutten av februar 2007, hvor en 17 år gammel gutt ble dømt til betinget fengsel i 45 dager og 5000 kroner i bot for å ha stått bak et fildelingsnettverk. Siden dommen ble vedtatt av den tilalte vil det ikke komme en avklaring fra høyere rettsinstanser som følge av denne saken, utenom ved en eventuell erstatningssak mot guttens foreldre. I Toven sin blogg kan du lese mer om temaet “fildeling eller filstjeling”.
Med en film, spill, programvare- og musikkbransje som er veldig opptatt av brudd på opphavsretten og krenkelse av deres åndsverk vil det i den nærmeste fremtid nok komme flere dommer. Dommen fra Jæren tingrett i februar 2007 vil sette en foreløpig presedens innen krenkelse av opphavsrett (særlig relatert til fildeling), men foreløpig finnes det ingen prejudikat etter det nye regelverket som har satt standarden for reaksjoner ved brudd på opphavsretten ved digitale medier. Det finnes selvfølgelig også alternativer hvor opphavsrett ikke anses som brutt ved fri distrubusjon, som eksempelvis “creative commons”-lisensen. Denne kan du lese mer om i le pig’s blogg, nest siste avsnitt.
Kilder:
Sunstein, Cass R., “Infortopia”, Oxford University Press, New York 2006.
Wagle, Anders Mediaas og Magnus Ødegård., “Opphavsrett i en digital verden”, Cappelen, Oslo 1997.
Walle, Stig., “Opphavsrettslige aspekter ved nettbasert formidling av musikk”, Institutt for rettsinformatikk, Oslo 2003.
